Premie-skirenn i Husebybakken den 4. februar? Var det mulig? Skulle det virkelig fins ski-føre noensteds i Norges lann?
Ski og ski-føre var vel det som for et øyeblikk siden var fjernest fra mine tanker. — Nå tok det med uimotståelig makt: Granskogen sto der lokkende hvit unner snøen, bygdene, med liene, åsene, og fjellene, lå der blanke og hvite, og glitret i solskinnet. Så friskt og lett i den klingende vinterkulle . . .
Søndagen kom med enda mer storm og regn. Neste morgen tidlig skulle jeg til havs på bunnskraping. Men tankene ga ikke fred, jeg måtte ha tak i de siste dagers aviser for å se på vær-telegrammene: Nei, det var varme-grader over hele lannet, det kunne ikke være ski-føre noensteds. Jeg fikk heller reise på denne turen ut i vassbløyta.
Men ut på ettermiddagen hjalp det ikke lenger: av sted måtte jeg, og dro opp i Kalfaret til museets overhode, gamle dr. Danielsen. Som alltid var han forståelsesfull, og reiselov fikk jeg. — Så ordne alt for fraværet, og så med toget neste morgen kl. 6½.
Alle fornuftige venner mente selvsagt det var uvett å ville over fjellet på den tid, og rystet på hodet; — — men ungdom og galskap . . .
Endelig satt en da i kupéen, og det bar oppover mot Voss, mens regnet trommet på vogntaket. Jo-ho, vakkert ski-vær; men det ble vel bedre når en kom høyere. Gjennom tunneller og skjæringer, og med stupet unner, fór det fram langs disse trange fjordene.
