Her sitter jeg som vanlig og stirrer inn i glørne,
og følger de flakkende ill-tunger, som slikker oppetter
de sotete platene og inn i pipa . . .
Det er som en kunne ha sittet slik helt siden vinteren i hytta unner jorden der nord i Frans-Josefs lann. Men rommet er blitt større, en kan stå rett unner taket, tran-lampen er borte, gjennom vinduene kan en se ut i vinter-kvellen, — og klærne! de tunge, fett-trukne klærne som hang fast til skinnet, er byttet, er blitt rene, og bløte, og tørre — uvilkårlig strekker en seg i velvære . . .
Men livet der nord var vel også fritt nokk og uforstyrret? Å, jo visst; — likevel var det nå unner lavmålet av hva vi trenger til daglig.
Så mange dumme livs-fornødenheter vi kultur-mennesker har laget oss, mens de virkelig nyttige tingene bruker vi som selvfølgeligheter, uten å tenke på hvilke goder de er. Bare en spiker! Der nord fikk vi føle det, når vi selv måtte lage dem av ben.
Og så tenk, her har jeg da det som vi den gang drømte som det aller høyeste: en dør, en loddrett dør!
Jeg må tenke på hvordan jeg hver morgen, hele vinteren og våren, satt der inne i soveposen og rigget meg til med komager, og fettete, fillete klær, og bjørneskinns-votter, og grudde for å skulle ut i hus-gangen og bryte meg opp gjennom hullet, som var dekket av et bjørne-skinn, men hvor vinnen pakket en svær, hard snø-fonn oppå hver eneste natt. — Å ja, som en lengtet håpløst etter en loddrett dør, som gikk på
