hengsler, og kunne åpnes og lukkes lett, bare med en dørklink . . .
Ellers var det jo ikke verst, til å være stengt inne av vinteren, uten mat-beten, bare med rifle og patroner, en kniv, og ellers tomme nevene . . .
Men det var ikke så mye jeg syntes det trengtes den gang, for å gjøre livet fullkomment. — Jeg drømte en lykkens drøm om å kunne bli kastet i lann på den stranna med en spade og en hakke, en sekk mel, rifle, patroner, en god kniv med bryne, nål og tråd, såpe, og så bøker og skrivegreier — og jeg syntes livet måtte bli fullent lykke . . .
Er det så enda? — — —
Så mye smått som henger oss om bena, det er som å gå i klunger.
Mandag 5. februar.
Å, så vakker den er den snøen. Se så fint og lett den drysser ned derute, så bløtt teppet ligger over hauger, steiner, og tuver, og nedbøyde trær, og så over isen på vannet, og de gamle ski-farene fra da jeg kom; — alt er dekket lett og varlig unner det rene teppet. — Og verdens-larmen kommer så uendelig langt bort, stenges ute; — her dempes all lyd. — Gran-skogen og liene er stille og hvite, og søndagspyntet, og Akeli-nuten derover helt borte i snø-drysset.
Is-flaten lyser i små bølger bortetter i solskinnet, som også stråler inn gjennom ruta, og gjør det lyst, og lett, og høyt unner taket her i stua. Og solen står deroppe i den fallende snø-glorien . . .
