gjennom vinduet. Slik glir dagene forbi, og vi merker det ikke.
Det kom to karer her i går kvell. De lå oppe i seter-bua om natten. Den står forresten alltid åpen for veifarendes folk. De var fra Telemark disse karene, og de fór etter mår, som de tok på spor-snøen; og det er en lønnsom jakt, for det er god pris i mårskinnet nå; men de hadde bare en sekk med seg til å ta den i. Børse var ikke noe tess, mente de, det var bare til å skyte hull i skinnet med. De følger måren på faret til dit hvor den er gått inn for dagen i et hult tre. Så binner de sekken for åpningen, banker på treet til måren smetter ut, og inn i sekken. De hadde tatt mange mår på den visen, disse karene.
Tirsdag.
Det begynte å bli smått med maten. Halvor og jeg fikk ta oss en tur til bygda for å hente mer. Det var sjelden fint skiføre, og lett gikk det opp liene fra Sørkje-vatnet mot Synhøvd, så over Bordalen og bortover flatene mot Stave-fjell, og snart sto vi på brottet over Rollag i Numedal, og skulle ned kleivene til Fikkan-gårdene. Men her er det stupende bratt, og en lang, svær nedstigning er det. Det var kjørt tømmer utfor også, og det skulle ikke gjøre det bedre. På sidene av veien var det mest så tett gran-skog og så ulent, at der ikke var til å komme fram; det var ikke a’en råd enn å holle seg til veien.
Halvor mente det klokeste var å hogge seg en
