94 STRID OM ERKESTOLEN l NIDAROS
maade (eller: ganske nylig ‘) foretagne valg af den ærværdige magister
Olav Trondssons person ikke er foregaaet kanonisk og lovlig, og at
det nævnte saakaldte valg saare lidet (minime) stemmer med kirkens
og rigets nytte og stilling for tiden.“ Disse dunkle ord kan ikke
godt forstaaes anderledes, end at Olav Trondssons valg har fore-
gaaet formløst eller i hast og det visselig for at have valget afgjort
inden Kristierns komme, Men dette tyder igien paa, at erkebiskop
Aslak neppe kan være død længe i forveien.
Kjendelsen slutter med følgende ord:
,,Alle disse punkter og hver især som i kraft af det os givne
voldgiftsembede er afgjort ved vor ovenskrevne voldgiftsdom, har vi
besluttet og bestemt ubrødelig skal holdes i nævnte rige og kirke
til evige tider.“ Heri ligger der kun, at kiendelsen i henhold til vold—
giftsaftalen skal være upaaankelig.
Nu skulde der foretages nyt valg, og hvorledes det dermed gik
til, faar vi besked om i en erklæring af erkebiskop Henrik Kallisen
fra 1453, hvori meddeles, ,,at kannikerne ikke fik anledning til at
vælge eller postulere, hvem de vilde. Heller ikke var der frihed,.
fordi de paastaar, at de med vold fra den verdslige magts side blev
hindret fra at vælge nogen af kapitlet, men blandt fem foreslaaede
kunde de nominere én, og ved mange overtalelser blev de saa at sige
tvungne til at postulere’ Marcellus“. Men Kaltisen tilføier, at dette
er forbudt og gjør valget ugyldigt efter kanonisk ret, ,,og det er ogsaa
mod rigets privilegier, som ifølge kongens ed skal overholdes“.
ikke desto mindre skriver Marcellus i l456 i kongens navn til paven,
at han var valgt enstemmig af Nidaros kirke og approberet af hele
rigets magnater og af de tilstedeværende lydbiskoper. Det var ikke
den første løgn, Marcellus slog i kurien og det blev heller ikke
den sidste.
Marcellus fulgte nu kongen til Bergen. hvor han iunionstraktaten
kalder sig ,,archipostulatus" til Nidaros og ,,pave|igtsædislegatus“,
en titel som han ikke før har brugt i norske breve; men Aslak Bolt
havde baaret den, og nu føler han sig værdig til at overtage den
efter ham. Han uddeler store afladsbreve, udnævner pavelige notarer
(provsten Gunnar Holk i Oslo) og indsamlet peterspenge fra flere
‘ novissime kan betyde begge dele.
’ Ordene postulere (postulatio) bmges, naar den vxlgende myndighed tni-eslaar
til biskop en mand, som er beheftet med en Mkanonisk hindring" furattilinedeerw
bedet, i. eks at han er biskop i et andet stift eller uegte født. Pavens stadfæstelse
kaldes i dette tilfælde ikke cunflrmatiu, men admissia (tilladelse).
Side:Norges historie fremstillet for det norske folk III-2.djvu/101
Denne siden er ikke korrekturlest