Side:Norges land og folk - Finmarkens amt 2.djvu/135

Denne siden er ikke korrekturlest

l28 FIXMARKENS AMT. Derimod søgte ingen norske finner fra Karasjok eller Østfln- marken renbeite i Sverige I l852 forklaredes, at flere koutokeinofinner, nemlig omtrent Ve af alle fjeldfinner, havde ligget paa svensk grund om vinteren. Tallet af dem, som flyttede til Sverige, ansatt-es til omkring l0 byer med 2–4 familier i hver by. Atter en anden fin mente, at det kun var 4 norske finne- byer, som søgte til Sverige om vinteren. I 1852 antog koutokeinofinnerne, at de ikke i noget større antal kunde søge til Sverige om vintereu, da Karesuando var stærkt belagt med svenske rensdyr. S I l853 anførtes, at Norge har yderlig faa fjeldfinner i vin- tertiden paa svensk territorium. Finner fra de egne, som Sverige beholdt efter 1809, søgte heller ikke paa den tid, som her omhandles, beite for sine ren inden det nuværende Finmarkens amt. hverken iVest- eller Øst- finmarken. Svenske flytfinner har aldrig tidligere søgt sommerbeite i Norge nordenfor Lyngenfjord i Tromsø amt. I l843–-44 ko111 svenske finner aldrig til Kvænangen i Tromsø a-mt. I 187l anføres det, at de har aldrig søgt til den norske kyst nordenfor Kaafjord i Lyngen eller i de seneste aar til Reisen i Skjærvø. I l857–-58 oplystes af en koutokeinofin, at han for omtrent 4O aar siden i to sommere førte sine ren paa sommerbeite i Reisen i Tromsø amt paa den sti-ækning, som l)egrændses af Reisenelv og Lyngenfjorden. Paa den tid var der ingen finner fra Karesuando i dette strøg, ligesom han heller aldrig havde hørt, at svenske finner nogensinde var komne nordenfor Lyngen- fjord. Derimod traf han dersteds paa den tid finner fra finlandsk Enontekis. Til Skjærvø S0g1l i Tromsø amt kom før aldrig svenske iinner; for tiden kommer de til Rotsunddalen og øerne. I 1858 hændte det, at fjeldfinner fra Koutokeino, som var udvandrede til Karesuando, vendte tilbage til de af dem som norske undersaatter benyttede sommerbeitesmarker i Skjærvø. I 1843–44 flytted enontekis- eller karesuandofinner med sine ren til trakterne mellem Reisenfjord og Lyngenfjorden, hvorhen dog kun nogle faa svenske finner søgte, mellem Lyngenfjord og Balsfjorden, hvorhen de fleste søgte, af hvilke dog endel drog over Lyngseidet og endel over eidet mellem Strømsfjorden og Balsfjorden ud paa det lige overfor Tromsø liggende fastland. De finner, der ikke fik plads for deres ren paa nesene, maatte forblive i bunden af fjordene De norske finner holdt sig mest