Side:Norges land og folk - Hedemarkens amt 1.djvu/626

BEFOLKNING. G l 3‘) sa høkt et mål hadd’a øu, så dum hørt’ a bortti alle di anndre sæterstuen omkring dær, å rikti moro hadd’a øu, me a hadde vækt opp denn jennta, såm a1lt m’ ene hadde vøri så flink. Spellevika bynnte nå å spikke1ere hart på, ’hvr detta va før e kvinnfvlk, såm kunne finna på å gå dit å stå dær å skvæle slikt åt hinner, fvr slikt hadd’ itte ho vøri vant ve, kann du væta. He var nå itte sen om å kaste på sei stakken å ut å mjvlke å s1æpp’ ut krøttøra sine ått sko’en, de fortteste ho m-ke. Nå var a hængefælu1) etter å sjå, hør ’e va fvr slags fvlk, sum var der å vækt’ a opp. Å trast fækk a nå sjå e kvinnfvlk, sum a nå s1ettes itte var istann te1l å kjenne; menn så fækk a sjå rompstubben unna stakken hinnes, å da var a nå itte dommere, hæll a nukk skjønte, hm ’e var fm— e mægge=’), svm hadde vækt a opp. «Å jasså,*) tængte Spe1levika; «erg ’e ulderkulla, så-m er ute å ever strekker me mei, så ske je nukk tråsse hinner,» tængt’ a; «bære je får fatt på buskapen hinnes, så ske je nukk ta e ku if1—å a, fvr je er goffer å væra så rask tæ11 å kaste stål åver dvm,» tængt’ a. Nå ste ulderkul]a å fniste å lo så gvtt, menn Spellevika, bo va nå så kry, så ho snudde sei ifrå a å tængte de: «du sker nukk få mei.» Å i de samma så vartt ulderkulla rent bortte ho. Da vartt Spellevika nukk så putt 1æ1l, når uldra hadde stått der å skriki ått a s1ik, så— alle sætergranna hinnes fækk høre de, åsså he itte fækk jør’ a nå-e puss att. Nå var ’e nå om kvælln, da buskapen hinnes kå1mm hemmatt, så var krøttøra hinnes så mawre å stygge å så tomme, så de fanns itte nåa gjæl i de, å denn likeste kua hinnes ho va rent bortte. Nå visst’ a omtrent, hvr ’e hadde vørtti tå kua si å hm ’e va fi)r nå’å, sum hadde vøri hop me di anndre krøttøra sine. Nå skull’ a tæl1 å gjør’ ått nå, fvr de uldra hadde maktstøli krøttøra hinnes, kann ’u væta. He gjol’ ått i tri pæler vattn åsså blann’ a litt sill-laka i de da. Så ga a dum litt opskava kjær- kjebly i en deibæta, åsså slo a en k1)rs åver ryggen dørøs. Så fækk dum (3’I1Il på1—sjc11 hm da 1;å detta, bo hadde lawa tcu. Å nå var a nå sikker på de, dom skulle hi bra, kann ’u væta. Da a hadde mjvlke å silt mjølka å gredd ifrå sei allt detta dær da, så fækk a sjå att akkerat den samma uldra, såm hadde vøri dær om mårån. Så sa’a uld1—a de tæll a, ho da: ËSpellevika, de nytter nå itte fvr dei A gjør ått1 i vattn å sill-1aka fm— mei. Denn bæste mjr)Ikekua di har je nå få“tt, He går oppi åsen å eter så g1)tt.ɔ ’) Meget ivrig. ’) Oftere-: majje.