Side:Norges land og folk - Lister og Mandals amt 1.djvu/645

Denne siden er ikke korrekturlest

632 I.ISTER OG MANI)AI.S AMT. han tilbage til Kjøbenhavn. Juel havde syslet med digtekunst og udgav straks efter en samling idyller, «Et lyksaligt liv» kaldet, samt nogle maaneder efter et landøkonomisk skrift, «En god Bonde, hans Avl og Bjering», en praktisk haandbog i land- bruget, der tildrog sig fortjent opmærksomhed og senere hen oftere er bleven optrykt. I Kjøbenhavn opholdt der sig en tidligere svensk general- major, friherre Gustav Vilhelm Coyet, og til ham og til en svensk- født major, Hørling, sluttede Povel Juel sig. Disse tre lagde sine hoveder i blød for at faa kong Fredrik skilt ved alle de lande, som nordenfor Danmark hørte under hans Scepter og bringe dem under den russiske cZar. De sammensvorne forhandlede saavel med den russiske gesandt i Kjøbenhavn som skriftlig med cZaren og hertugen af Holsten, først om afsendelsen af en af Juel ledet russisk ekspedition til kolonisation af Grønland, der efter Juels fremstilling «strakte sig nordenfor hen fra Samojeden og Nova Sembla» og altsaa med rette burde tilhøre cZarens rige; senere skulde turen komme til Island, Færøerne og Norge, som skulde underlægges hertug Karl Fredriks herredømme. Postmesteren i Kjøbenhavn, Kristian Erlund, læste alle de mistænkelige breve. som gik gjennem hans hænder, og da han havde bragt sammen- svergelsen i dens enkeltheder paa det rene, blev Juel fængslet i 1723, uden at det lykkedes ham at skaffe bevislighederne for sin brøde af veien. Coyet og Hørling blev et par dage efter taget i forvaring. t De sammensvornes sag blev indbragt for en kommission, i hvilken blandt andre K. K. Gabel, Erlund og general grev Sponneck havde sæde; de blev anklagede for majestætsforbrydelse, og det blev anseet for fornødent at lægge Juel paa pinebænken, idet regjeringen troede, at der var en vidt forgrenet sammensvergelse. Af frygt for cZaren blev processen fremmet ilsomt. Den 4de marts 1723 kom generalfiskalens ind1æg, som Juel fik 3Vs time til at besvare, dette uden nogen defensor. J uels forsvar kom i rette tid og var affattet med stor dygtighed. Det lykkedes ham ikke at bortræSonnere de forslag, han havde gjort cZaren med hensyn til Grønland, Færøerne og Island. Allerede dagen efter at Juel havde indleveret sit forsvar, blev han dømt skyldig i majestæts- forbrydelse: han «bør sig selv til velfortjent Straf og andre til Afsky have forbrudt Ære, Liv og Godsog bør den høire Haand hannem levende afhugges og derpaa Hovedet tilligemed Haanden at sættes paa en Stage. Saa bør og alt hans Gods og Midler være til Fiskus forfalden, efterat hans bevislige Gjæld først er betalt». Da Juel fastholdt, at Coyet og Hørling var hans eneste med- videre, blev han underkastet voldsom tortur, og da pinslerne blev rent uudholdelige, angav han nogle borgermestre og raadmænd i de