han støttende og inspirerende til, — gjennem specialavhandlinger, i mundtlige raad, i en utrættelig brevskrivning, — i anmeldelser av alt hvad der fremkom paa disse omraader, anmeldelser som ofte svulmet op til store, originale avhandlinger, som i betydning langt overgik de verker de behandlet.
Omkring P. A. Munch — i sine utgangspunkter for en del uavhængige av ham, men i tidens løp altid paa en eller anden maate i forbindelse med ham, grupperet der sig i firtiaarene og utover — en flok av begavede mænd, som med iver grov i folkedypet for at fremdrage dets skjulte skatte.
Tidligere hadde man næsten ikke hat anelse om at der var noget at finde; selv Henrik Wergeland som dog mere end nogen anden bymand færdedes blandt bønder, var ganske uvidende. Den eneste bok av folkloristisk indhold som var fremkommet, var Andreas Fayes middelmaadige Norske folkesagn (1833). Men i firtiaarene kom det: først Jørgen Moes Samling av sange, folkeviser og stev, saa Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr, i stadig nye forbedrede og forøkede utgaver, saa Asbjørnsens: Huldreeventyr, — og endelig i 1853: Landstads Norske folkeviser.
Det betydningsfuldeste av disse arbeider var eventyrsamlingen; denne bok, kanske den norske literaturs mest helstøpte, er fremkommet gjennem samarbeide av to høist forskjellige personligheter.
Jørgen Moe, paa én gang dikter og videnskapsmand, artist og æstetiker, gjennemreflekteret og
