mennirni hugsjonliga, de jure, Danir; at röyndu, de facto, váru dei Nordmenn.
Men ettir alt detta verdr dat fáfengt i standit at dei eiginligi Nordmenn til dat danska veldit og dann danska sidllevdin at sökja nokkunn grunn til, at ervisegnirna hjá folkit skuldi verja med kraft um danskleikinn heruppi. — Di vel at marka! hvat ervisegnirna verja um, hevir verit fagnat med tilhugar, hevir einngáng verit trátt med kapp. Men me finna hjá Norrönatjodinni so litit tilhugar bædi fyri Danaveldit, som fyritrodandi dat gamla, tjodliga konungdömi, og fyri dann danska sidhevdin, som fyritrodandi sidlievd yvirhovudit, at me heldr finna tvertum - ein stor almennilig kennslulöysa, som audsynliga liggr hatit nærr enn kærleikinn.
Soleid kunna me dá vita, at dat er ovrángt detta, at sjá tilhugar og tráing ettir danskleiki i dann umstada,[1] at bondinn nu til dömis vil kasta sin mállydska og taka dann
danska. Dessi umstada lysir bert, at hann ettir
- ↑ umstad.
