höyra me hin rop, som ljoda tykkin og trugandi og spottandi nidr frá dat gamla Danavirki til dei enn ovfái talsmenn fyri dei sprettandi evnin at dann hevjandist norröni bondamuginn, so verdr dat eitt vandalaust verk at syna rotit,[1] som dei halda á. Diat hin rop eru frá fyrst til sidst eitt skynlaust skrik, som bert klumsar vid dess döyvandi hvassleiki. Láta oss taka dessi rop, dessi nottvardarvers fyri oss og fella deirra dom. Láta oss taka dei fyri oss vid alljos dag og sjá dei i deirra skrinnleiki svart á hvitt utan at dimmast av nottligt myrkr eir döyvast av ludarglyminn. Evnin eru hardla fá og fátiklig. I stutt mál kunna dei verda sett fram i dessi gjaldgengda ördtöki, som einn ropar og hviskrar rundt kringum i landit: 1) Bondins mál er eitt skarvamál, uhöviligt fyri sidadi og mentadi menn. — 2) Trádomarni fyri detta málit höyra bert ungdomsmodit til; dei trjota med detta; dei hava ingin styd i sogunni.
3) Málkapparni i Noreg eru trongleikins og
- ↑ fäulniss.