inki avlsupphav er armara og meir trjotanda. Sagan liggr fyri oss, og hun berr vitni. Me sjá motstodumennirni liggja undir, hvar dei tegja; me sjá dei liggja undir, hvar dei tala; me höyra dei endiliga segja sig sigradi, hvar dei tinga og ropa eitt „juste milieu.“ Diat dessi deirra jating, deirra „juste milieu“ skiptist stendugt med vitindit um tingins eiginliga stand; men vitindins stendugi vokstr og fremdi ábyrgist[1] ogso jatingin, som me vilja hava, jatingin av dat naudsynliga og gagnliga i dat reina norrönamáls bruk og
hevd. Me vilja umframt detta enn nevna lysandi dömi. Landsins betsti skulafröding og mest vyrddi mannari,[2] avlidni rector Bugge, tok strakst til at verka fyri málit, dá tilstondin váru nokkurleid klárnud; og som vidgetit nog var dat dessi mannins verksemd meir enn nokkurr annars, at strida fyri tjodinnar andliga sjalvrædi. Me kunna og minnast málsambandit bland studentarni fyri 5—6 ár si-
