mand for en Fiskerbaad eller et Fartøi. Nordlandene og Tr. Stift.
Høy, n. Hø. (G. N. höy, hey).
høya, v. n. (a—a), arbeide med Høet; tørre og indsamle Hø. Alm. Hertil: Høyar, m. og Høying, f.
Høy-ꜳr, n. Aar med Hensyn til Høavlen. Eit godt Høyꜳr.
Høybreia, s. Høyflekk.
Høybrut (aab. u), m. Hø-Rummet i en Lade. Nordre Berg. og fl.
Høyende, s. Høgjende.
Høyfang, n. Høfavn, Høknippe; s. Fang.
Høyfarm, m. Ladning af Hø.
Høyflekk, m. et Lag af Hø, som er udspredt paa Marken for at tørres. Kaldes ogsaa Høybreie (Tr. Stift), Høyrækje (Indr.).
Høyfrø, n. Frø og Affald af Høet.
høyg, s. høg. — Høyhæs, s. Hæs.
Høyjor, f. Jord med Hensyn til Høavl. Ei go’ Højor: en Gaard som giver meget Hø.
Høyk, m. Tangen paa en Lee. Helg.
Høykrok, m. Krog at nedtrække Hø med i Laden (dannet som en spids Vinkel).
Høyløde, f. Hølade, Skovlade. Hedder i Namd. Høylodo, Høylo; i Ørk. Hulu.
Høyløysa, f. Mangel paa Hø.
Høymeis, f. et Net af Vidier, hvori Hø væltes ned fra Fjeldene. Nordenfjelds. I Nhl. Høyrotta.
Høymod (aab. o), n. Affald af Hø.
Høymola (oo), f. et almindeligt Ukrud i Agrene, Skræppe (Rumex crispus). B. Stift. Hedder ellers: Høymꜳlu (Tell.), Heimel (Mandal), Heimule (Gbr.), Heimulu (Indr.), Høymul (Ndm.), Hemula (Helg.), Humul (Ørk.). I det Islandske hedder det heimanjóli (af njóli, Stilk); alligevel er Oprindelsen uvis.
Høy-onn, f. Høslæt, Arbeidet med Høet. Ellers Slꜳtt; jf. Onn.
høyra, v. a. og n. (e—de), at høre. Imperf. hedder i B. og Tr. Stift: haurde (sædvanlig haure), og Supin. hedder haurt; ligesaa Particip: haurd’ (haur’e). Inf. hedder i en Deel af Ryfylke: haura. (G. N. höyra). Talemaader: høyre ꜳt: a) lytte til; b) spørge efter noget. — høyre ette: a) lytte til (jf. lyde); b) ændse, agte paa; c) forhøre sig om noget, efterspørge, begjære. — „høyre til“ (te) har den særegne Betydning: tilhøre, henhøre til. — Dæ høyrest: man kan høre det.
høyrande, adj. som kan høres, eller er at høre. D’æ ikje høyrande pꜳ dæ: man skal ikke ændse det. Dæ va høyrande te di: det var saa at høre, ɔ: man maa slutte det efter hvad man kunde høre. Gbr. Sdm. og fl.
Høyrsl (Høyrsel, Høyrsla), f. Hørelse.
Høyrækje, f. s. Høyflekk.
høysa, v. n. raabe til En som er langt borte (sædvanlig med Tilraabsordet: høy!) — Mandal, Rbg.
Høysta(d)e, m. Høbunke, det opstablede eller sammenpakkede Hø i Laden. Høystae bruges i Kr. Stift; ellers: Høystabbe, m. (Sogn, Vald. Helg.), Høystꜳl, n. (Sdm. Helg. Tr. Stift).
Høytapp, m. en liden Høvisk. Tr. Stift, Østerd. (Sv. hötapp). Ellers Høydott, og flere.
Høyterre, m. Hø-Tørring. B. Stift (jf. Terre). halda Høyterre: tørre Hø. Ein Høyterres-Dag: en Dag som er gunstig for Høbjergningen.
Høyturk, m. det samme, men mere alm.
Høyvær, n. gunstigt Veir for Høbjergningen. Søndenfjelds.
I.
i, præp, i. I de almindelige Betydninger med Begreb af Sted, Tid, Tilstand o. s. v. I de Dialekter, som adskille Dativ fra Akkusativ, styrer dette Ord Dativ, naar det skal betegne en Væren eller Forbliven; f. Ex. Han sat i Bꜳt’a (Bꜳt’e, el. Bꜳt’æ). Derimod styrer det Akkusativ, naar det betegner en Henvendelse, Gang, Bevægelse til et vist Punkt; f. Ex. Han gjekk inn i Bꜳt’en. Han sꜳg upp i Topp’en. Det forbindes ofte med et paafølgende Subst. i den ubestemte Form, saaledes at begge tilsammen synes at danne et Adverbium; f. Ex. i Hop, i Hug, i Stad, i Aar, i Dag o. s. v. (Jf. Præpositionerne: i mot, i gjenom, i millom). — Undertiden sammensættes det, ligesom i det Islandske, med et Adjektiv for at betegne en Blanding eller Tilsætning af en vis Beskaffenhed; saaledes: iblaa, isvart, imyrk. — Med et foregaaende Adverbium forbindes det ofte saaledes, at begge synes at danne et sammensat
