man skal også kunne gjenkjenne og benevne alle intervaller. Max Meyer anvender som kriterium den såkalte klanganalyse. Han regner alle dem for å være «umusikalske» som bare undtagelsesvis er i stand til å høre hver enkelt tone i en samklang. Psykologen Wundt sier, at den person er «musikalsk» som, når han får opgitt de forskjellige intervaller og deres betegnelse — oktav, kvint, kvart, o. s. v. — er i stand til å huske disse, iallfall under selve forsøket. Czellitser skriver: «Personer som er i stand til ved hjelp av sang eller instrument å gjengi en ikke altfor komplisert tonerekke og som kan huske den, for senere når som helst å kunne rekapitulere den, som kan synge fra bladet, og som evner å diagnostisere en tone (på klaveret) innenfor en halv tones feilgrense, gjelder som «meget musikalske». Den som kan gjenkjenne lette melodier uten å kunne reprodusere dem riktig, er «noe musikalsk». Den som ikke evner noe av dette er «umusikalsk».»
Alle de nevnte autoriteter mener altså å kunne trekke en grense mellem «musikalsk» og «umusikalsk». Hver av dem anvender en annen målestokk, hver av dem legger en annen side av den musikalske begavelse til grunn for sin definisjon, hver av dem stiller andre krav til dem som vil regnes for å være «musikalsk». Og efter all sannsynlighet vilde hver av dem komme til forskjellig resultat dersom de fikk til opgave å bestemme prosentforholdet mellem de «musikalske» og «umusikalske» innenfor en bestemt befolkningsgruppe. At det også vil være av overordentlig stor betydning hvilken definisjon man legger til grunn for sine arveundersøkelser er innlysende. Det er et spørsmål om ikke nettop de høist forskjellige opfatninger av begrepene «musikalsk» og «umusikalsk» er årsaken til at de forskere som hittil har opstillet formodninger med hensyn til arvetypen for den musikalske begavelse, er kommet til så forskjellige resultater. Således antar enkelte forskere at musikalitet arves som en dominant mendelsk egenskap, mens andre mener at den arves som en recessiv arve-egenskap.
