heter har begått en forbrytelse, som ikke kan befryktes å ville gjenta sig, kan det være liten mening i å sperre ham inne i et fengsel. Dreier det sig om en profesjonell forbryternatur, er det ofte ganske uforsvarlig å slippe ham fri, fordi all sannsynlighet taler for at han vil begå nye forbrytelser.
«Fengselsvesenet er en fare i sig selv,» uttaler overdommeren i Chicago, Harry Olson. «Vi har nu anvendt systemet tilstrekkelig lenge til å vite at det svikter, og neppe betrygger mot de alvorlige former for forbrytelser.» Hensynet til samfundet krever den form for behandling som best sikrer mot en gjentagelse av forbrytelsen. Men for at en dommer skal kunne felle en dom på de premisser, må han først og fremst undersøke forbryteren selv, han må vite hvad slags individ han har å gjøre med. Her er det at den biologiske undersøkelse skal tre hjelpende til.
Nyere psykologiske undersøkelser av forbrytere har vist at det ikke behøver å dreie sig om en defekt i angjeldende forbryters forstandsevne — tvert imot — kan han i intellektuell henseende være «normal», ja, ofte over middels. Det later til å være et almindelig kjennemerke på den typiske vaneforbryter at hans følelsesliv er sykt, hans moralske hemninger er svekket, hans emosjonelle impulser er ubeherskede, ofte degenerert svake, ofte over-utviklet. Forbryteren er i sine drifters og innskytelsers vold, uten å være i stand til å kontrollere sine handlinger ved personlig vilje. Forskningen har allerede påvist at et forstyrret kjertelsystem kan være årsaken til dette. Man må forbauses over hvor lite hensyn det tas til denne viktige side av saken, og at man utelukkende forsøker å analysere forbryteren ved intelligensprøver.
Den engelske forsker, Young, undersøkte for noen år siden en stor forbryterbande som hjemsøkte London. Han fant at 90 prosent av de unges forbrytelser var tyveri, men at bare en ganske
