Side:Renæssansemennesker.djvu/363

Denne siden er korrekturlest

de maa ha kjendt hverandre personlig, de hadde samme maal og politiske syn; de gaar jevnsides ad samme vei; de møtes der endog i den praktiske detalj, nemlig i befæstelsen av Firenze. Og dog nævner Machiavelli ham aldrig. Michel Angelo gjør til og med tegninger med motiv fra Pisa-krigen. Det gjør ogsaa Leonardo. Rafael var i Firenze; han kom til Soderini, anbefalet av Urbino’s hertug Della Rovere. Ogsaa Verrocchio levet samtidig i Firenze, Botticelli, den noget yngre Cellini. Machiavelli nævner ikke en eneste én av dem. — Det er ikke tilfældig. Hans tanker vandrer nemlig paa saa ganske andre stier end kunsten; den omgaar ikke virkelighetens alvor.

Og han, den store skeptiker, er godtroende, naar man kommer og ønsker hans utredning om et politisk tema; han tror ogsaa en tyran av huset Medici, naar de beder om raad med hensyn til forfatningen, — eller han gider ikke andet end at late som han tror dem; krammer beredvillig ut med sine kostelige gaver, sine teorier om frihet og republik. Han hadde nemlig den fikse idé at tro paa friheten, det vil si: paa frihetens uundværlighet iblandt menneskene. Og Medici faar sig en stille, lun latter over den godtroende statsmand. Skulde en bedsteborger som Fr. Guicciardini git ham et hygienisk raad her, saa vilde det naturligvis gaat ut paa, at han burde ikke slik ødsle med sin evindelige tro paa mennesker og frihet: han bare sprænger sig til ingen nytte — et offer for sin egen hete fyrste-tro. — Just paa dette punkt kommer atter hans fabelagtige rigdom tilsyne, uopsliteligheten.