Stephanson så igjennem stemplene på passet.
– De har gjort en lang reise, sa han.
– Åja, jeg har reist gjennem Nord-Afrika, Sicilia, Italia, Frankrike, England, Norge – og nå er jeg her.
– Kanskje De finner hvile i en sånn reise efter krigsstrabasene?
– Hvile? Monsieur så plutselig trett ut: Jeg kunde ikke tenke mig å hvile ut andre steder enn i mitt eget land, hvis det kunde lykkes mig der.
– Men hvorfor har De da gjort denne anstrengende reisen?
Franskmannen tenkte sig om. Hans ansikt blev igjen melankolsk alvorlig. Det samme uttrykket, tenkte Stephanson, som da han drev urolig frem og tilbake utenfor hotellet. Franskmannen så verdsettende på Stephanson. Kanskje virket politimannens lyse, freidige skikkelse tillitvekkende på ham. Hvis jeg skal fortelle Dem hvorfor, sa han, må jeg først gjøre Dem opmerksom på en ting– Hensikter er jo ikke straffbare i sig selv, ikke sant?
– Forbryterske hensikter er ikke straffbare før man gjør forsøk på å realisere dem.
– Da kan jeg åpent fortelle Dem hensikten med min reise. Jeg jaget signor Cathfield. Jeg hadde besluttet å drepe ham.
Og han tilføiet med et besynderlig trett tonefall:
– Men jeg kom for sent.
– Signor Cathfield døde allerede den 8. juli, sa Stephanson.
– Da var jeg ennå i Frankrike.
Plutselig pekte monsieur på sine dokumenter og utmerkelsestegn.
