– Nå har jeg vist Dem alt, sa han, er De
tilfreds?
– Ja, svarte Stephanson.
Franskmannen gikk og la sig like efter. Grandin overnattet også på hotellet. Monsieur Farace forstod at han fremdeles var bevoktet, men det lot ikke til å interessere ham mer.
Klokken åtte neste morgen kom det et telegram til kriminalavdelingen. Stephanson brøt det personlig. Det var fra dr. Wrangel. Men innholdet var så uventet, at Stephanson måtte lese det flere ganger før han fant noen mening i det. Telegrammet var sendt fra Malmø.
«Rør ikke Berglund. Hovmesteren på Grand er
telegrafisk orientert. Underrett Lindskog.
Wrangel».
Berglund? Dr. Wrangel mente naturligvis David
Berglund, kelneren. Stephanson hadde nesten glemt
historien om den stakkars fyren som hadde sneket
sig vekk fra byen uten å ha betalt sin hotellregning
til Lindskog. Det hadde vært Stephanson en gåte,
hvilken forbindelse dr. Wrangel kunde finne
mellem kelneren Berglund, den fattigslige kofferten
med stein i og signor Cathfields død.
Stephanson gikk bort til hotellet. Hovmesteren hadde sans for dramatiske optrin, og likte dessuten å legge for dagen en viss ironi. Idet han bukkende slo ut med det telegrammet han selv hadde fått, sa han hemmelighetsfullt, og med en mine, som om det gjaldt hans majestet kongen –
– Berglund kommer.
Og Berglund kom.
99 |