advokaten. Familien var på landet og leiligheten var stor, så det var plass nok. Stephanson kunde ikke la være å forundre sig over arrangementet, og han glemte ikke det uttrykk av angst som hadde preget Paolos ansikt kvelden i forveien. Han kunde ikke ryste av sig en bestemt mistanke: Paolo har vært redd for å vende tilbake til hotellet. Men hvad eller hvem var han redd for?
Stephanson ante at noe hendte omkring ham, men det var ikke mulig for ham å gripe begivenhetene, hans virksomhet var også innskrenket til den ytterste grad av passivitet, egentlig kunde han ikke gjøre annet enn å vente på at dr. Wrangel dukket op igjen.
Ut på eftermiddagen hendte noe uventet: Stephanson blev kalt til et møte hos Alexis Boman. Advokaten var kjent i Göteborg både som en overlegent dyktig jurist og som en fremragende selskapsmann. Hans vinkjeller var nesten like berømt som hans prosesser. I det ytre en tilsynelatende doven og tung mann med sans for makelighet. Men dette vesen var bare et skjul for en usedvanlig åndelig vivasitet, en lynsnar aktivitet i de avgjørende øieblikk. De som kjente Alexis Boman best, visste at han var aller farligst når han satt i retten og knapt kunde la være å gjespe av kjedsommelighet. Da kunde han plutselig gripe inn og bringe en sak, som stod og vippet usikkert, til en endelig avgjørelse.
Alexis Boman hadde sagt til Stephanson i telefonen, at det vilde komme flere til møtet. Da kriminalbetjenten kom, var de andre der allerede. Det var Paolo og Gøsta Ericson. De satt inne i herreværelset; her foretrakk Boman å holde intimere konferanser med sine klienter. Så slapp han å bli
