Paolo nikket samtykkende.
– Det er madames egne ord, sa han, jeg hadde forresten inntrykk av, at hele saken nærmest var henne likegyldig. Nåvel, sa hun tilslutt, la så Gøsta være der.
Gøsta Ericson så ikke ut til å befinne sig riktig vel ved situasjonen.
– Jeg er ikke ganske inne i disse sakene, sa han, og jeg vil foreslå at vi avventer dr. Wrangels tilbakekomst.
Overfor dette forslag la advokaten for dagen en påfallende forbauselse, en hoderystende, tillært forbauselse, som Stephanson kjente så godt fra rettssalene, og som alltid betydde at Boman forberedte en overraskelse.
– Men det kan vi da ikke, sa han, det er umulig.
– Hvorfor ikke?
– Fordi våre interesser i vesentlig grad lider under disse utsettelser. Forøvrig synes jeg at dr. Wrangels optreden i hele denne saken er temmelig problematisk.
Stephanson innskjøt her et spørsmål til Paolo.
– Når snakket De med madame?
– Det var igår, svarte Paolo nølende og uvillig.
– Igåraftes?
– Ja, igåraftes.
– Sent?
Paolo brast plutselig i latter, en forsett og kunstig munterhet.
– Hvad kan man kalle sent her til lands, sa han, det er jo ikke engang sent når man avslutter en bridge klokken halv fem om morgenen, ikke sant advokat?
– Var det efter ti igåraftes? fortsatte Stephanson stedig.
