– Vil De imens være så vennlig å hente
dokumentene nede på mitt kontor. De vet hvor de
ligger – i skuffen til høire.
Paolo gikk.
Alexis lente sig over bordet og gned velbehagelig sine fete hender. Det var noe nesten faderlig vennlig over ham, noe mildt og overbærende, som om han egentlig bad om undskyldning fordi han måtte fremsette enkelte ubehagelige spørsmål. Slik hadde han ofte sendt folk i fengsel.
– Som De vet, begynte han, dreier det sig om en uhyggelig forbrytelse. Jeg vil ikke nå gå så langt som til å kalle det et mord. Hvorledes signor Cathfield er kommet av dage interesserer mig foreløbig ikke, mens det naturligvis i høi grad bør interessere hr. Stephanson. Derimot er det oplagt, at det er begått et rov i forbindelse med signor Cathfields død. Avdødes sønn har allerede gjort dr. Wrangel og madame opmerksom på, at avdøde hadde store og lett realisable verdier hos sig. De er forsvunnet. Efterpå er en av obligasjonene, av de såkalte tripolitanske kolonialobligasjoner, dukket op i London. Nå har vi fått meddelelse om, at en bank i Paris har funnet en annen av de forsvunne obligasjoner. De forstår altså, at vi ikke kan nøle lenger med å slå til, for hver dag truer med å ødelegge store verdier for min klient. Vi kan simpelthen ikke la forbryteren gå løs lenger.
Plutselig vendte han sig mot Stephanson. (Nå faller slaget, tenkte kriminalbetjenten.)
– Jeg har latt mig fortelle, sa advokaten, at De har bevoktet min klient, Paolo? Finner De ikke en slik foranstaltning ganske besynderlig. Paolo er dog den fornærmede part!
