– Nei, det er best at De ser ham først,
Stephanson, sa han, idet han slengte katalogen fra sig.
– Jeg aner en ulykke, sa den gamle skuespilleren forskrekket, hvem er det som ligger der nede?
Han vilde også reise sig, men Alexis Boman skjøv ham blidt tilbake i stolen.
– Dette er ikke noe for Dem, Gøsta, sa han, bli bare sittende. Vi er straks tilbake igjen. Se her er frisk soda og sigarer. Det er noe tøv at nikotin virker ophissende på nervene. Gode sigarer beroliger.
Selv tok Alexis Boman en sigar av kassen og tendte den. Stephanson så hele tiden opmerksomt på ham. Advokaten tendte sigaren meget omhyggelig og så efter at den brente jevnt. Så nikket han til Stephanson.
– Går vi?
Nede i første etasje stanset de foran kontordøren.
– Et spørsmål, sa Stephanson, døren er halvveis åpen, som De ser. Stod den også slik da De kom her ned?
– Bravo, svarte Boman, døren var lukket, men ikke i lås. Jeg må ha latt den stå sånn i skyndingen.
De gikk inn i forværelset, det var et mindre rum, et «melderum» med et sentralbord og en skranke. Fra melderummet førte tre dører inn til de andre kontorene. På den ene var det en plate med inskripsjon: Advokat Boman privat.
Alexis Boman pekte på døren og sa:
– Men denne døren var lukket da jeg kom, og jeg husker også at jeg lukket den da jeg gikk.
De to trådte inn i privatkontoret.
Det var litt mørkt der inne, for det var mørkeblå forheng for vinduene.
