– Her ligger han, sa Boman, nesten brutalt
likegyldig. Ved siden av skrivebordstolen som var
dreiet halvt om, lå signor Paolo, urørlig som
død. I skrivebordet var de to sideskuffene åpnet.
Bomans nøkleknippe satt ennå i den ene
skuffen.
Stephanson bøide sig over Paolo og undersøkte ham.
– Han er ikke død, sa han, men han har fått et kraftig slag i hodet.
Han skjøv en bunke akter under den bevisste løses nakke, men lot ham ellers bli liggende urørt på gulvteppet.
– Jeg har sett sånt før, sa Stephanson.
Advokaten pekte på den bevisstløse og derefter på de åpne skrivebordskuffer.
– De har sett sånt før, sa han, nå, så er De vel opmerksom på hvad det dreier sig om. Hvorledes døde den annen?
– Han døde i skrivebordstolen, svarte Stephanson.
– Far og sønn, mumlet advokaten.
Han stod og så på scenen med uforstyrrelig ro og smattet på sigaren. Stephanson hadde imens telefonert med politilægen og ringte nå til kriminalavdelingen. Han fikk sjefen i telefonen.
Han gav en kort rapport om det som var skjedd. Sjefen svarte bare: Vil De vente litt. Stephanson hadde fornemmelsen av at sjefen snakket med noen som satt ved siden av ham. Litt efter spurte sjefen: Er lægen underveis? Han må være her på øieblikket, svarte Stephanson. Det blev igjen et lite ophold. Så kom sjefen påny i telefonen: Jeg sender en mann eller kommer selv.
Advokat Boman hadde tatt plass i en lenestol.
