Alexis Boman knep øinene sammen, så de blev
til to smale streker.
– Skal vi ikke være enige om å holde op med spøken?
– Jo, la oss det, svarte dr. Wrangel.
Treplaten.
– Hvor lang tid var det gått, da De ringte efter ham i hustelefonen? spurte dr. Wrangel.
– Ti minutter. Da jeg ikke fikk noe svar, blev jeg plutselig redd for at det kunde være noe galt på ferde, og så løp jeg ned. Mine verste anelser blev altså bekreftet.
– Og så sprang De straks op i leiligheten igjen?
– Ja, og uten å røre noen ting. Det er jo sånn dere detektiver vil ha det, ikke sant?
– Men De lot entrédøren stå åpen.
– Det må jeg jo ha gjort. Jeg kan ikke innse at det kan ha noen betydning.
– Nå, det er jo ikke utelukket at forbryteren har stått skjult her nede i kontoret, da De kom. Ved å forlate kontoret og la døren stå åpen har De indirekte sagt til ham: Renn Deres vei nå. Her er fri bane iallfall i to minutter.
– Det er ikke mulig, vrisset advokaten ergerlig, her var ingen andre i kontoret enn Paolo.
Dr. Wrangel pekte på skrivebordet med de åpne skuffene og gjorde så en håndbevegelse mot de tykke vindusforheng.
– Nå skal jeg fortelle Dem hvad jeg kan lese av denne situasjon, sa han. Forbryteren har vært her inne i kontoret da signor Paolo kom. Såvidt
117 |