– Jeg skal skaffe Dem papirene igjen, sa dr.
Wrangel.
Plutselig blev han opmerksom på en liten gjenstand som lå på gulvet i nærheten av døren. Han tok den op, så på den et øieblikk og spurte så advokaten:
– Er den Deres?
– Tror De jeg morer mig med leketøi, svarte han, det må være en av viserguttene som har mistet det. Hvad er det for noe forresten?
Dr. Wrangel holdt det op i luften. Det varen tynd treplate etpar centimeter bred og tre-fire centimeter lang. I midten var det festet en tynn, men sterk snor. Det var det hele. Dr. Wrangel la treplaten forsiktig ned på skrivebordet.
– Vi legger den her foreløbig, sa han, den tilhører sakens akter.
– Det vil sikkert forbause visergutten, sa advokaten ironisk.
I det samme viste det sig nok en besøkende på terskelen til kontoret. Det var en liten gutt med aftenavisen.
Advokat Boman tok bladet fra ham og holdt det forsiktig mellem det ytterste av to fingrer, som om han var redd for å bli tilsmusset av trykksverten. Det hørte til hans stil å behandle pressen med den ytterste overlegenhet. Midt på første side var det et stort billede av Anders de Wahl, – aftenens gjest, stod det. Stephanson fikk se et glimt av billedet og tenkte: Det er sant, komedien skal fortsettes, det er iaften fru Theresa skal i teatret.
Advokaten rakte bladet tilbake til avisgutten og sa:
– Gå op i min leilighet med det. Der sitter en herre som kjeder sig. Og jeg vil nødig, tilla han
| 119 |
