av en eneste var det kjente folk som man ikke kunde tiltro noe ulovlig.
Som signalement på den ene fremkom da følgende:
En mann på 20-25 år, enkelt klædt i en gråmelert jakkedress, opgav å være agent i provinsen. Bokholderen hadde selv snakket med ham, men han hadde ikke festet sig ved mannens navn. Det kunde være noe sånt som Johanson eller Hanson, Han hadde villet selge en landhandel, men da Boman ikke befattet sig med denslags forretninger, hadde samtalen vært ganske kort. Bokholderen hadde lagt merke til at Johanson, eller Hanson, hadde et arr over høire øie, det kunde være et arr efter et knivstikk.
Det kunde altså tenkes at det var denne mann, som hadde begått forbrytelsen. I så fall hadde hans besøk på Bomans kontor bare vært et påskudd for å få anledning til å sette den lille treplaten i låsen. En time efter var hans signalement spredt over hele byen. Stephanson ventet sig imidlertid ikke meget av det. Han hadde innforlivet sig så med dramaets internasjonale karakter at han hadde ingen tro på noen forbindelse mellem den fredelige svenske provinsmann, som kom for å selge en landhandel, og det frekke mordforsøk.
Derimot blev merkelig nok dr. Wrangel interessert i denne mannen. Det var straks maktpåliggende for ham å få vite hvilken dialekt han hadde talt. Dette spørsmålet hadde også Stephanson stillet til bokholderen, men bokholderen kunde bare svare, at han ikke hadde lagt merke til noe annet usedvanlig ved ham enn arret over øiet, og mannen hadde derfor sannsynligvis heller ikke
