drept ham. Kanskje det blir vanskelig for mig å bevise at jeg er uskyldig. Men det kan bli like så vanskelig for de andre å bevise at jeg er skyldig. Hvis politiet forlanger mig arrestert, vel, så får jeg finne mig i det.
– Det kan bli tale om en slik forholdsregel, sa Wrangel, eller rettere: Det ser ikke ut til at det er mulig å hindre det lenger. For å gjøre Dem opmerksom på hvor farlig situasjonen har utviklet sig, kan jeg fortelle Dem, at til å begynne med så det ikke ut til å være mer enn to muligheter. Den ene –
– Den ene behøver De ikke å nevne.
– Nåvel. Og den annen var muligheten for et rett og slett hotellran. Et rovmord. En begivenhet idag har bevirket at vi også må regne med en tredje eventualitet. Det gjelder Paolo.
Fru Theresa spurte lynrapt med engstelig stemme:
– Er han død?
Plutselig blev hun opmerksom på at Wrangel satt og stirret på henne likesom en spiller som har gjort et dristig trekk og ser at det lykkes.
– Er han død? spurte hun igjen nølende.
Doktoren rystet på hodet. Han kunde ikke skjule en viss ergrelse.
– De er slett ikke istand til å svare for Dem, sa han. De røper Dem hvert øieblikk. De vil komme til å gjøre ulykker foran en rettsskranke. Nei, Paolo er ikke død, og det er heller ikke fare for hans liv. Før jeg går videre, vil jeg stille Dem et personlig spørsmål. Jeg forutsetter at De er uskyldig i forbrytelsen. Jeg forutsetter likeledes at De i den nærmeste tid efter forbrytelsen ikke har hatt anelse om hvem gjerningsmannen kunde være. Har De noen anelse om det nå?
