– Hvorfor skulde det det? Jeg er bare glad for
at det ikke er skjedd noe med Paolo. Det er nok
med den ene.
– Så kommer vi til klokkeslettene, sa dr. Wrangel.
– Når var det? spurte hun lavmælt.
– Interesserer det Dem særlig?
– Ja, jeg vil gjerne vite det.
– Nåvel, jeg er i den situasjon at jeg kan konstatere det ved personlig iakttagelse. Presis klokken fire kom jeg inn på politistasjonen for å tale med opdagelsessjefen.
– Så var det altså efter klokken fire, bemerket hun fort.
Dr. Wrangel gjorde en utålmodig bevegelse.
– De er ikke så flink lenger, sa han. Jeg kan få Dem til å si nesten hvad jeg ønsker. Klokken halv fem meldte Stephanson overfallet i telefonen. Jeg kan gå ut fra at forbrytelsen er skjedd fem minutter før, altså fire fem og tyve. Det er ikke så mange personer vi kjenner, som har noen forbindelse med mordsaken. For å ta mig selv først. Jeg satt altså på det tidspunkt i samtale med opdagelsessjefen. Stephanson og Gøsta Ericson var sammen med Alexis Boman. Paolo var den overfalne part. Og De, fru Theresa?
– Jeg var på en liten utflukt, sa fru Theresa ubekymret.
– Mellem fire og fem drakk De champagne i Kungälv, på Stadshotellet, jeg vet det.
– Men hvorfor forteller De mig alt dette?
– For å gjøre Dem opmerksom på at alibiet er i orden.
– For mitt vedkommende?
– Også for Deres vedkommende. Forbryteren
| 131 |
