– La oss være opriktige mot hverandre, sa han.
Han lever altså?
– Ja, svarte fru Theresa stille, han lever. Og nå kunde dr. Wrangel se at hun gråt.
Berglund igjen.
Stephanson gikk inn i kafeen fra sin sene middag, slo sig ned ved et av småbordene og bestilte kaffe. Klokken var ni allerede. Han tendte en sigar og gav sig til å vente på dr. Wrangel. Han var spent på hvad kvelden vilde bringe. Han visste at dr. Wrangel forberedte et eller annet avgjørende skritt. For en times tid siden hadde han sett fru Theresa kjøre til teatret. Han hadde fulgt efter henne og hadde sett at hun var gått inn i teatret – uten å se sig om, hverken til høire eller til venstre. Men han hadde også lagt merke til en kappeklædd skikkelse utenfor. Det var den enarmede. Franskmannen hadde stått utenfor teatret og ventet for å se fru Theresa komme. Men han hadde ikke gitt sig tilkjenne.
Idet Stephanson åpnet avisen, kastet han et blikk utover kafélokalet. Forbauset lot han avisen synke. Nettop nå skrådde Berglund over gulvet med en punsjflaske i en isbøtte. David Berglund var altså dukket op igjen. Han hadde vært forsvunnet i mange timer, likesom sunket i jorden. Stephanson hadde lett efter ham overalt uten å finne ham. På hotell «Tripolis» hadde Berglund ikke vist sig. Stephanson vilde ham ikke egentlig noe særlig, men det ergret ham at han kunde undgå hans opmerksomhet. Berglund var dessuten den eneste som ennå ikke hadde kunnet bevise sitt
| 133 |
