bemerket Wrangel. Det var likesom han vilde avskjære den annen fra spørsmål.
– Jeg må bare få gi Dem en kompliment, sa Stephanson, det er den beste forklædningen jeg har sett.
– De vet jo at jeg har syslet meget med den slags opgaver. Jeg elsker å spille komedie.
– Og så har jeg fått rett i min mistanke, fortsatte Stephanson, begivenhetene har spilt Dem et puss i eftermiddag.
– Hvorledes mener De?
– Jeg mener det er riktig som jeg har forutsett, David Berglund er av en eller annen grunn forsvunnet klokken tre i eftermiddag. Kanskje han er flyktet. De har hatt bruk for hans skikkelse, og så har De selv klædd Dem ut som den stakkars kelneren.
– Kanskje, svarte doktoren åndsfraværende. Han åpnet en av dørene i klæsskapet og begynte å rote med noe der inne. Plutselig spurte han inne fra skapet:
– Har De noe imot å skrive et brev?
– Naturligvis ikke, svarte Stephanson, idet han tok plass ved skrivebordet og grep pennen.
Da dr. Wrangel gikk vekk fra skapet, hadde han noen klær i fanget.
– Jeg mener ikke De skal skrive det her, sa han avvergende, De må skrive det et annet sted.
– Javel, men hvilket brev?
– Likegyldig. De har vel et eller annet brev å skrive. Til en venn eller en tante.
Doktoren la en av de gjenstandene han hadde trukket frem fra skapet over den nærmeste stolrygg. Det var en jakke av storrutet engelsk tøi.
137 |