brevet. Men De må passe på å ha det grønne lyset på Deres høire side.
– Vel. Men når jeg har skrevet brevet og det ikke er skjedd noe, hvad så?
– Imens er det skjedd noe, svarte dr. Wrangel.
Han venter.
Det var eiendommelige følelser som grep Stephanson idet han gikk inn i den dreptes værelse. Dr. Wrangels avskjedsord klang ennå i ørene på ham: Kjære venn, nå vet De hvad De har å, gjøre, jeg har gitt Dem de nøiaktigste instruksjoner, De må handle rent mekanisk, De må undertrykke Deres egen nysgjerrighet, – et hvilket som helst skritt utenom instruksjonen kan lett utvikle sig til en feil.
Uten å bli sett av noen var Stephanson kommet inn i værelset. Han stod en stund og lyttet innenfor den første døren. Men han hørte ingen ting. Så stengte han døren, og først nå åpnet han den indre døren. Han slo den op på vidt gap, så hele værelsets mørke plutselig stod imot ham. Det var en smal åpning mellem gardinene som dekket for vinduene, og her så han strimer av lyset nede på gaten. Han famlet sig frem til kontakten og satte lyset på.
Først nå blev han opmerksom på at luften i værelset ikke var riktig god, rummet hadde stått altfor lenge gjenlukket. Et øieblikk tenkte han å få vinduene op, men han grep sig i det, det var i grunnen også utenfor instruksjonen. Han blev stående en stund og så sig om: Der var skrivebordet. Synet av den tomme stolen grep ham på
| 139 |
