hadde hatt en revolver i hånden, hadde han knapt kunnet gjøre bruk av den, så forhekset var han av det utrolige i situasjonen. Ikke truffet, ikke truffet! – forestillingen om det for gjennem hans bevissthet som en uhyre forbauselse, og allikevel hadde dr. Wrangel skutt på en håndsbredds avstand fra hans hode.
– De ser faktisk ut som om De trodde jeg vilde drepe Dem? sa Wrangel tørt.
Stephanson svarte med dirrende stemme –
– Finner De det ikke rimelig at jeg på forhånd var blitt underrettet om et sånt overfall.
– Jeg stolte på Deres åndsnærværelse.
– Jeg kan ikke innse at det har vært nødvendig å utsette mine nerver for en så voldsom påkjenning.
– Jo, Deres eller en annens. Det var nødvendig.
– Har De ikke regnet med at det kunde gå galt?
– Jeg har forutsett alt. I tilfelle De var blitt aggressiv, hadde jeg tid til å stanse Dem. Forøvrig, tilføide han, idet han kastet en liten revolver fra sig på bordet, våpenet var ikke skarpladd.
Så begynte dr. Wrangel rolig å plukke av sig maskeringen. Nå og da stanset han og lyttet. Stephanson som litt efter litt hadde gjenvunnet sin ro betraktet ham nysgjerrig. Eftersom Wrangel blev sig selv igjen, fikk han dette uttrykk av åpen vaktsomhet, som Stephanson kjente så godt, han kunde sammenligne det med videnskapsmannens spenning under eksperimentet.
– Jeg ser at De lytter, sa han, venter De noen?
– Kanskje, svarte doktoren. Plutselig smilte han vennlig og rakte ham hånden.
– Har jeg skremt Dem meget, så ber jeg om undskyldning.
| 147 |
