– Jeg orker snart ikke å se Dem lenger i den
dressen. Uff, dette slipset!
– Det var også meget ubehagelig, svarte Stephanson beskjedent, det er likesom jeg føler mig skitten i denne jakken. Jeg tror jeg vil gå inn på Deres værelse og skifte.
Wrangel holdt ham tilbake med en håndbevegelse. Hans blikk hadde igjen streifet døren til badeværelset.
– Vent litt, sa han, har De hørt noe nærmere om Paolo?
– Tilstanden er helt tilfredsstillende. Imorgen er han oppe.
– Jeg skulde ha lyst til å snakke med den mannen som overfalt ham.
Kriminalbetjenten måtte smile. Uttalelsen forekom ham komisk.
– Det skulde jeg også, sa han, og visstnok enhver politimann i hele landet.
Dr. Wrangel lot plutselig til å bli meget interessert.
– Hør, spurte han, hvad mener De om ham?
– Jeg mener at hadde vi ham, så hadde vi også morderen.
– Virkelig, sa dr. Wrangel, jeg blir mer og mer opsatt på å få snakke med ham.
Han tok et kort op av lommen og skrev noen ord på baksiden.
– Vil De være så vennlig å opsøke ham, sa han, her er hans navn og adresse.
