Litt efter hørtes skritt innenfor og en stemme
spurte: Er De alene nå, dr. Wrangel? Det var fru
Theresa. Døren blev åpnet og hun kom inn. Hun
kastet et forskremt blikk på skrivebordet, hvor
hennes mann hadde funnet døden.
– Vær ikke engstelig, sa dr. Wrangel, De har vist Dem sterk i andre og virkelig farlige situasjoner. Jeg har ikke lenger bruk for Deres mot, men for Deres overbærenhet.
Doktoren forsøkte å snakke blidt og bestemt, men stemmen skalv merkbart.
– Min overbærenhet, sa fru Theresa, kjære venn – De har da ikke noe å bebreide Dem. Det er jeg som burde ha samvittighetsskrupler. Jeg har lagt alt for meget beslag på Deres tid og arbeidskraft. Jeg har ofte tenkt på at det kanskje var for hensynsløst av mig å legge min sak i Deres hender. De er kanskje syk fremdeles?
– Har denne kvelden trettet Dem? spurte Wrangel.
– Nei, ikke det ringeste. Jeg vil bare vite om jeg har utført alt til Deres tilfredshet.
– Absolutt. De har spilt en fortreffelig komedie.
– Komedie, gjentok hun, nåja, hvorfor ikke. Og har De hatt nytte av den?
– Alt er gått efter beregning.
– Jeg har riktignok ikke forstått hvad det hele skulde være til, særlig ikke dette teaterbesøket. Men det har vel alt sammen betydning for Deres undersøkelser.
Hun så på ham, kanskje med en antydning av engstelse i blikket.
– Jeg må takke Dem enda en gang, sa hun,
