Doktor Wrangel hevet advarende hånden som
for å hindre henne i å fortsette, skjønt hun ikke
hadde gjort mine til å si noe mer.
– Vent! utbrøt han, fortell mig ikke hvorfor De har forandret mening. Jeg forstår at De ikke spiller komedie nå. De elsker?
– Behøver jeg virkelig å svare?
– Nei, det er unødvendig. Også fordi jeg nødig vil tvinge Dem til å gi mig et svar nå på mitt oprinnelige spørsmål. Ikke nå. Men hvis det ikke var jeg, men en annen, som hadde stilt Dem overfor en slik avgjørelse, hvad så?
– Kjære venn, svarte hun, mitt svar vil alltid være det samme, likegyldig hvem det gjelder; jeg er fullkommen ufri så lenge denne fryktelige mistanken henger over mig.
– De har fortalt mig adskillig fra Deres liv, fortsatte Wrangel efter en stunds betenkning; jeg har fått et levende inntrykk av hvilke lidelser De har gjennemgått. De har vært omgitt utelukkende av mistenksomhet, spioneri og ondskap – og over det alt sammen, denne tause, ubarmhjertige hevner. Fryser De, fru Theresa? Skal jeg lukke vinduet?
– Jeg fryser ikke, hvisket hun.
Doktoren betraktet henne opmerksomt og fortsatte kaldt og behersket:
– Men i denne fryktelige tilværelsen i Tripolis må De ha lært Dem en viss livsform. Jeg tenker ikke bare på Deres ro og likevekt. Tar jeg meget feil i at De først og fremst lærte Dem forstillelse?
– Jeg kunde jo ikke stole på noen.
– Når De snakket med Deres omgivelser hadde De alltid en levende angst for å røbe Dem.
