historien om mange lidelser. I to år har jeg levd blandt ville beduinerstammer. Så reddet jeg mig inn i den franske fremmedlegion. Og gjennem krigen nådde jeg tilbake til livet. Jeg stod i begrep med å reise til Madagaskar, da jeg for første gang i alle disse år fikk en meddelelse fra den kant av verden, hvor jeg hadde søkt min livslykke og mistet den. Meddelelsen gjaldt fru Theresa. Den var ikke fra henne direkte, men fra en som kjente hennes livsforhold. – Nåvel, jeg forlangte permisjon, og fra samme øieblikk var jeg fylt av en ubetvingelig trang til hevn, ikke en opbrusende, vill hevnlyst, men et kaldt og rolig begjær. Jeg reiste til Nord-Afrika.
– For å drepe signor Cathfield?
– Ja, svarte kapteinen uten betenkning. Det var blitt min livsopgave. Jeg visste at uten å ha løst denne opgave vilde jeg aldri få en rolig stund mer. Det er meget som tyder på at signor Cathfield er blitt advart, iallfall er det sikkert at han har fått vite at jeg var i live. Han kjente godt de folk han levde blandt, godt nok til å forstå, at hans liv ikke lenger var i sikkerhet. Den vakre fortellingen om den gamle mann som vilde tilbringe sine siste dager på hjemlandets jord, innskrenket sig altså til at en dødsredd mann ønsket å trekke sig tilbake til en del av verden, hvor han hadde lettere for å skjule sig. Jeg fulgte efter ham. Men jeg kom alltid for sent.
– Det var en underlig reise, sa Wrangel, mellem Dem og signor Cathfield reiste døden. Og døden nådde inn på hans hotellværelse før Dem. Hvor er det så blitt av Deres hevntørst?
– Skjebnen har truffet ham uten min hjelp, svarte kapteinen, men jeg har allikevel vunnet spillet.
163 |