– Husker De ikke et eller annet av det jeg sa
mens jeg var bevisstløs. En setning. Et navn.
Professoren rystet misfornøid på hodet.
– Nå er vi altså midt oppe i sykehistorien igjen, sa han, og jeg som trodde vi skulde ha en hyggelig eftermiddag. Jeg kan ikke si noe eksakt. Det var likesom De hele tiden var under en narkose. Og det er virkelig umulig å huske hvad bedøvede mennesker prater om. Det var vel mest flyktige erindringer fra Deres arbeide.
– Nevnte jeg noen gang navnet David Berglund? Professoren rykket til.
– Ja, svarte han bestemt, nå husker jeg det. Det var et navn som kom ofte igjen i Deres fantasier.
– Takk, svarte Wrangel. Så skal jeg ikke spørre mer. Det var en av de tingene jeg vilde vite. Og nå ser jeg, at hovmesteren kommer for å si at det er servert. Kom, kjære venn, så skal vi allikevel forsøke å få en hyggelig dag ut av det.
Utpå kvelden var Wrangel tilbake på sitt hotellværelse. Han satte sig straks til skrivebordet og begynte å arbeide. Men først la han klokken foran sig på bordet; det kunde tyde på at han skulde være ferdig til en bestemt tid. Da han hadde skrevet en times tid, ringte portieren og sa at kaptein Farace ønsket å tale med ham.
– La ham komme, sa Wrangel.
Efter denne telefonbeskjeden fikk Wrangel et besynderlig hastverk med å forandre forskjellige ting i værelset. Han flyttet skrivebordet til side, så det blev bedre plass. Derefter skjøv han den store klubbstolen over mot vinduet. Så tok han makelig plass i stolen. Han satt med ansiktet mot
| 199 |
