efter time på sitt værelse. Et par ganger forlangte han kaffe. Stephanson fikk fatt på kelneren. Om Wrangel var syk? Om han var nervøs? Nei, slett ikke, svarte mannen, Wrangel var rolig som vanlig. Og dessuten var han påfallende vennlig og blid, noe som ikke alltid hadde vært tilfellet. Han satt og skrev hele tiden.
Stephanson la beslag på et værelse hvorfra det var utsikt til Wrangels vindu. Tiden gikk, lysene blev tendt. Nå og da kunde de se skyggen av ham mot gardinet. Han gikk et par ganger frem og tilbake, så satte han sig igjen til skrivebordet. Pr. telefon hadde Stephanson hele tiden underretning om de andre av dramaets personer. Han fikk vite at Farace var kommet til sitt hotell ved syv-tiden. Han hadde skrevet et par brev og var gått ut igjen klokken åtte. Så avla han et besøk hos fru Theresa, men det varte bare noen få minutter. Efterpå hadde han satt sig på Palace bar.
Ved ni-tiden hendte noe merkelig. Gjennem sin forbindelse med portierlosjen fikk Stephanson vite, at fru Theresa hadde ringt og bedt om en samtale med Wrangel. Wrangel svarte at han skulde opsøke henne neste dag ved ni-tiden. Han vilde altså heller ikke ta imot fru Theresa.
Utpå kvelden begynte et tett regnvær å sive ned fra himlen. Ericson og Stephanson konstaterte at aftenen vilde bli mørk. Eftersom tiden for møtet nærmet sig, øket deres nervøsitet, kanskje mest fordi det ikke hendte noe som kunde gi dem en pekepinn om hvad som skulde skje. De var fordømt til passivitet. Ved ti-tiden blev det banket på døren. Stephanson gikk og lukket op.
Det var fru Theresa.
Hun sa ikke noe til å begynne med, men blev
