Stephanson rystet på hodet.
– De har bedt om hjelp, sa han, er det noen fare som truer Dem?
– Nei, ikke mig lenger.
– Men Wrangel?
– Jeg er redd for det.
– Hvad er det for en fare?
– Han søker døden.
Stephanson la nesten ikke merke til det hun sa, det var likesom han hadde ventet det.
– Hvis dr. Wrangel søker døden, sa han, så kan ingen hindre ham i å utføre sitt forsett.
– Jeg vet det, utbrøt fru Theresa ivrig, men det er ikke sånn som De mener. Han har skaffet sig en fiende . . .
– Kaptein Farace, ja, – jeg forstår det.
– En dødsfiende. Og i dette øieblikk er han bare optatt av den ene tanke å tilintetgjøre Wrangel. Han vet også hvor han skal treffe ham.
– Men striden gjelder jo Dem, fru Theresa, hvorfor har De ikke snakket med ham, den andre.
Hun smilte bittert:
– Naturligvis har jeg gjort det jeg kunde, men jeg er allikevel ikke overbevist om at jeg har utrettet noe som helst. Derfor er det jeg har søkt hjelp her. Da kaptein Farace gikk fra mig, var hans siste ord at han ikke vilde foreta sig noe. Men jeg tror ham ikke. Jeg kjenner disse mørke, alvorlige menn, som har bestemt sig for handling. De behandler oss kvinner som barn. Det skjer ikke noe, sier de. Men de er opfylt av besluttsomhet.
– Vi må advare Wrangel! utbrøt Gøsta forskrekket.
– Det kan ikke nytte å advare ham mot noe som han selv ønsker, svarte fru Theresa, – han
