private anliggender. Jeg telegraferer nå til mine venner ved Göteborg-politiet, at jeg er her på plassen og at vi to arbeider sammen. Så tenker jeg vi slipper innblanding fra offisielt hold.
– Og arrestordren, hvad skal jeg gjøre med den?
– La den bare ligge. Ingen ting er dummere enn å foreta en arrestasjon i utide. Man setter mistenkte i fengsel, for at de ikke skal få anledning til å påvirke vidner eller ødelegge sporene efter sin forbrytelse. Men man glemmer som oftest, at man derved hindrer den mistenkte i å røbe sig. En mistenkt, som arbeider på å skjule sporene efter en forbrytelse, røber sig nesten alltid. Nå vil jeg snakke litt med fru Theresa. Der ser jeg Gøsta Ericson kommer for å treffe mig. De ser mig sikkert igjen i løpet av aftenen. Kanskje har jeg da noe å fortelle Dem. De behøver ikke lange forberedelser for å reise, ikke sant?
– Jeg kan reise på minuttet om det skal være.
– Utmerket. På gjensyn.
Noen minutter efter gikk dr. Wrangel sammen med sin venn inn i fru Theresas hus. Det var en liten villa i nærheten av kirken, den lå ganske for sig selv inne i en blomstrende have. Et gammelt trehus i den vakre skjærgårdsstilen man ennå kan treffe på vestkysten av Sverige. Der var vel ikke mer enn en fire-fem værelser, – de gamle skipperne og losene, som bygde disse husene, behøvde ikke stor plass. Til gjengjeld bredte en stor veranda sig ut i haven, det var likesom den var en del av haven og ikke av huset. Trærne grodde op over rekkverket og dekket verandaen som et tak. Gjennem en grind som stod åpen, kom man inn i haven, derfra førte en bred tretrapp op til verandaen. Det var sent på eftermiddagen, da den
| 25 |
