– Jeg vil svare Dem opriktig, sa dr. Wrangel.
Jeg studerte Dem.
— — —
Da skuespilleren traff sin venn i Sosietetsrestauranten om kvelden, blev han forbauset over dr. Wrangels utseende. Doktoren var likesom blitt forynget på noen timer. Han var livlig og munter. De gikk sammen en stund og småpratet ute på verandaen mens de ventet på fru Theresa. Gøsta Ericson kom igjen tilbake til at det var åndelig beskjeftigelse som hadde manglet vennen i det siste. Med den første store opgaven var livskraften og livslysten vendt tilbake.
– Kanskje du har rett, sa dr. Wrangel. Han stanset op foran verandabordet hvor Gøsta hadde arrangert souperen. Et utsøkt smørgåsbord stod og ventet. Dr. Wrangel gned sig i hendene og utbrøt begeistret:
– Store og uforlignelige arrangør! Du er den fødte dramatiker, overraskelsenes mester i alt du foretar dig. Dette bordet er jo et kunstverk.
Han kastet et blikk utover havnen.
– De begynner alt å tende lanternene, ser jeg, og se der blinker lysene i Fiskebäkskil. En slik aften i skjærgården kan ikke sammenlignes med noe annet. Man har vanskelig for å forestille sig noe slikt som mord i en verden som er så vakker som denne.
– For pokker, utbrøt skuespilleren forbauset, det er første gang jeg har opdaget at du er lyriker.
– Og nettop nå går det en fin bris fra land, fortsatte dr. Wrangel, en fin seilvind for den som skal sydover.
Plutselig pekte han ut på havnen.
