– Med undtagelse av... bemerket Wrangel og
så spørrende på portieren.
– Signor Cathfields død, ja – hvis det er en forbrytelse. Setter De ham i forbindelse med den?
– Nei, svarte Wrangel, det er ikke hans metier. Han er hotelltyv, men ikke på den måten. Dessuten har han forlatt hotellet før signor Cathfield døde, og vi kan vel gå ut fra at han også har forlatt byen. Denne «Graf v. Haenfstaengel» er jernbanetyv, hotellsvindler, sosietetstyv, om De vil. La oss nå se. Legg merke til alle disse navnene på reisende som er kommet fra Amerika.
– «Drottningholm» kom nettop den dagen.
– Ja visst ja. Med en mengde rike amerikanere, som har stanset her en dag og så dratt videre. Her har vi hans metier. Han har ventet på «Drottningholm» og har slått følge med et eller annet selskap som kunde gi ham anledning til et kup. Han er også reist avsted samme dag som de fleste amerikanerne. Men la oss foreløbig notere navnet.
Slik gav bare gjennemlesningen av reisende; listene anledning til å rulle op et lite sommerskuespill: Den glade turistsverm fra Atlanterhavsdamperen som et døgn fyller hotellet med sin lysende støi og så drar videre – med sosietetstyven hakk i hæl.
Journalen over hotellbetjeningen viste, at det nettop i de dagene var ansatt en del ekstramannskap. Hotellets faste og prøvede personale kunde portieren selvfølgelig svare for. Det var kommet tre nye menn til, en kjøkkenassistent og to hjelpetjenere. Kjøkkenassistenten var ennå i tjeneste på hotellet, den ene hjelpetjeneren hadde fått ansettelse på Hotel Eggers, hvor han visstnok var fremdeles, men den annen var visstnok blitt avskjediget
| 51 |
