Doktoren reiste sig og knappet hanskene.
– Ja, så er det ikke mer foreløbig, sa han, med undtagelse av at De må skaffe mig rede på hvor denne Berglund bodde.
– Jeg skal undersøke saken, svarte hovmesteren, adskillig forundret over doktorens interesse for denne «stakkaren», formodentlig er det noen av de andre tjenerne som vet det.
Det gikk noen timer, dr. Wrangel hadde en konferanse på politistasjonen for å bringe visse formelle omstendigheter i orden. Da han vendte tilbake til hotellet ved tre-tiden og kastet et blikk på klokken konstaterte han at det ennå vilde vare fire timer før fru Theresa kunde komme. Han konstaterte det med et visst savn og merket en flyktig utålmodighet.
I vestibylen satt unge Paolo og konsul Andvig og ventet. Paolo kom straks imot ham med fremstrakt hånd.
Hans optreden var vesentlig forandret. Han var fremdeles til det ytterste høflig, men han la også for dagen en viss hjertelighet. Dr. Wrangel festet sig ved det, han hadde imidlertid lært sig å behandle mennesker med den ytterste mistenksomhet og iakttok derfor en viss reservasjon.
Paolo begynte med en undskyldning. Han hadde muligens optrådt noe ubehersket i Lysekil aftenen i forveien. Men nå var han blitt bedre orientert. Han forstod at saken var i de beste hender hos dr. Wrangel. Det hadde gledet ham meget å høre at doktoren allerede var kommet til Göteborg. Formodentlig med motorbåt. Hvorfor ikke doktoren heller hadde gjort ham den fornøielse å seile med ham?
