– Naturligvis, svarte hun. Det er sjelden jeg
har sett moderne dramaer.
– Har De lyst til å se stykket igjen? spurte doktoren.
– Å, ja, men like gjerne et annet.
– Vil De gjøre mig en stor tjeneste? Det samme stykket går på fredag i samme opsetning og med den samme gjest. Jeg har sørget for billett til Dem. Vil De se stykket en gang til?
– Gjerne det. Kanskje De også har lyst til å se det?
– Nei, jeg kommer ikke til å gå.
– Uforbederlige teaterfiende! utbrøt skuespilleren, så skal det være mig en ære å ledsage fru Theresa.
– Nei, dere har misforstått mig begge. Det er nødvendig at fru Theresa går alene. Akkurat som sist. For De var jo alene, ikke sant?
Fru Theresa smilte.
– Jo, jeg var virkelig alene, svarte hun, – og nå begynner jeg å forstå. Det er ikke bare på teatret det er komedie. Kanskje De forbereder en komedie i det virkelige liv?
– Til å begynne med kan vi jo kalle det en komedie, sa doktoren. Og efter teatertid skal De kjøre hjem i en drosjebil som jeg sender til teatret. De skal ikke ta noen annen.
– Men hvordan skal jeg vite hvilken bil det er?
– Chaufføren kjenner Dem.
– Det høres som en hemmelig bortførelse.
– Man annonserer ikke en hemmelig bortførelse på forhånd, sa skuespilleren, det er udramatisk.
Fru Theresa var trett efter reisen og trakk sig tidlig tilbake. Ved nitiden drev dr. Wrangel frem og tilbake utenfor hotellet og ventet på Stephanson
