strøkets humoristiske sans. På folkemunne kalles hotellet for «Grand Hotel Elendigheten».
En ensom lampe lyste i trappen, trinene var jernbeslått og skitne av våte føtter. Entrédøren hadde en matt glassrute hvor det var malt på skrå med sort skrift: Hotel. Stephanson trykket på ringeklokken. Litt efter hørtes skritt i entréen, tunge, besværlige skritt. Døren blev åpnet på klem, en sikkerhetskjede holdt igjen innenfor, et ansikt viste sig i døråpningen, det var en gammel kones mistenksomme fjes. Da hun fikk øie på Stephanson, åpnet hun. – Å, er det Dem igjen, sa hun, jeg har jo sagt at her er ingenting for Dem å gjøre, men værsgod. Hun gikk foran gjennem den trange entréen og åpnet en dør. Her er salongen, sa hun nesten trassig, likesom hun på forhånd vilde møte enhver kritikk. Hun tendte lyset. Salongen var til det ytterste enkel. Noen pinnestoler omkring et rundt bord hvor der bare var en vase med prospektkort. I et hjørne stod en symaskin, ved siden av den en uttrekkssofa. Bordduken hadde stive punsjeflekker og mørke ringer efter glass.
– Det er frøken Lindskog, forklarte Stephanson muntert, en fortreffelig dame som aldri skaffer oss bryderi, ikke sant, frøken Lindskog?
Lindskog så bare på ham med den ytterste mistenksomhet. Det var noe tateraktig i de svarte, stikkende øinene.
Stephanson fortsatte:
– Denne herren interesserer sig for å vite noe nærmere om David Berglund, som bodde hos Dem i begynnelsen av juni. Kanskje han kan skaffe Dem pengene Deres også.
Lindskog vinket avvergende med hånden.
– Jeg bryr mig slett ikke om de skillingene
| 63 |
