Kofferten.
Stephanson kom tidlig neste morgen til hotell Tripolis, men doktoren var alt påklædd og satt og ventet på ham i hotellets ødslige salong. Lindskog var der også med en kaffebrikke. Hun kunde ikke bli kvitt sin mistenksomhet, og gjorde sig uavbrutt ærend inn i salongen for å få gjettet sig til hvad som egentlig var i veien. De var politifolk, det visste hun, og hun forstod også, at på en eller annen måte var hotellet hennes blitt innblandet i en politiaffære.
Stephanson spurte hvordan doktoren hadde sovet.
– Utmerket i de første par timene, svarte Wrangel, senere slett ikke.
– De må ha meget å tenke på, mumlet Lindskog borte fra buffeten, hvor hun stod og tørret støv.
Doktoren så spørrende på henne.
– Jeg har hørt Dem gå frem og tilbake på gulvet hele natten, sa Lindskog. Her er lydt her, la hun til, det er ikke egentlig noe hotell for fine folk som sover dårlig.
– De kan la oss være alene nå, sa Wrangel. Da hun var gått, sa han:
– Det er tydelig at hun ikke liker å ha mig her. Hun har forresten rett, jeg har gått frem og tilbake på gulvet det meste av natten.
Stephanson så nøiere på Wrangel. Det forekom ham at den annens ansikt var blitt gråere, trettere. Nervene hans er ikke kommet til ro efter flyveulykken, tenkte han, kanskje det var for tidlig for ham å gå inn i en ny sak. Eller kanskje var det bare lyset fra vinduene, som la et trett
| 69 |
