– Det er jeg jo også.
– Men De taler som en politimann som helt uvitende dukker op i saken. Et aktivt politi kan ofte være generende. De forstår mig ikke.
Wrangel gikk bort til vinduet og stirret ut i regnstripene. Stephanson opfattet i virkeligheten hans mening bedre enn han vilde være ved. Men han hadde plutselig fått en fornemmelse av at det var andre tråder innfiltret i denne merkelige forbrytelsen. Han betraktet doktoren, – han var ennå ungdommelig spenstig, bare ved tinningene såes de første grå stenk, – og Stephanson kom til å tenke på hvor godt de to hadde klædd hverandre, doktoren og fru Theresa. Nei, her gjaldt det ikke bare opklaringen av forbrytelsen, det var kommet en ny strømning inn i begivenhetene. Han elsker henne, tenkte kriminalbetjenten.
– Jeg forstår Dem, doktor, sa han. De behøver ikke forklare Dem nærmere. Hvad som enn skjer mens De er borte, så vil jeg ta under grundig overveielse, hvorvidt politiet bør skride aktivt inn.
Doktoren kastet den grå sommerfrakken over armen, likesom han plutselig hadde fått det travelt. Han rakte kriminalbetjenten hånden.
– Vi sees, sa han, De behøver ikke følge mig til stasjonen.
Stephanson undret sig noe over denne plutselige arveisen. Især var det et spørsmål som beskjeftiget ham: Visste fru Theresa om reisen?
En times tid efter satt han og spiste frokost i Palace. Han satt slik at han hadde utsikt til Grand hotell gjennem vinduet. En kollega av ham kom forbi og slo sig ned et øieblikk. Han hadde lest avisnotisen og dreiet straks samtalen inn på affæren.
