8 meter, men overordentlig elegant, skroget dype blått, matrosene i hvite bukser og fløtegule trøier, seilene av råsilke som skar i det fiolette, en gul jolle svømte i skummet aktenom. Båten førte Kgl. Norsk Seilforenings flagg.
Den manøvrerte raskt inn i bøien, men foreløbig var det ingen som gjorde tegn til å ville gå iland. Badegjestene på «Trampen» iakttok den med en viss nysgjerrighet. På passiaren kunde en høre at ingen visste hvem det var, båten hadde ikke vært her før. Alle syntes den var svært fin, kanskje litt for elegant. Men foreløbig blev opmerksomheten dreiet i en annen retning, en dame og en herre kom ut av Sosietetsbygningen. Man hilste. Alle hilste. Damen og herren gikk ikke ut på promenaden men bøide av til venstre. Damen steg inn i en bil og kjørte vekk. Herren vendte tilbake igjen til Sosietetsbygningen og gikk inn der.
I det ytre var det ingen ting ved paret som var egnet til å vekke opsikt. Damen kunde være i slutten av tyveårene, elegant, men diskret klædd i sørgedrakt. Hun var vakker, men hennes skjønnhet var fremmedartet, mørk, – kanskje var hun italiensk eller spansk. Herrens alder var vanskelig å fastslå, kanskje var han adskillig tilårs, skjønt han ennå var rank og spenstig. Den opmerksomme ærbødighet han blev hilst med, tydet på at han var en betydelig mann. Han var også en av landets store, den berømte gamle skuespiller Gøsta Ericson.
Fra hallen i Sosietetsbygningen førte en trapp op til annen etasje, hvor det foruten en festsal var forskjellige spillesaler og konferanserum. Den gamle herren gikk stiv og strunk opover trappen, og det var en imponerende grandezza over ham, eleganse
