– Han vet kanskje noe.
– Men hvad?
– Det kan jeg ikke si.
– Men vi kan hindre ham i å iverksette truslene.
– Vi kan passe på, det er det hele.
– Men De er jo gått fra ham nå.
– Han er under opsikt, svarte Stephanson kort.
Gøsta Ericson gikk hjem, og Stephanson drev langsomt nedover gaten, snudde så og gikk tilbake igjen. Han så op. Det var fremdeles lys i de to vinduene.
En og annen forsinket gjest gikk inn i hotellet. Fra restauranten kom folk ut, de siste gjestene, litt høirøstet, de stanset i klynger, gikk videre, stanset, gikk videre igjen og skiltes ved hjørnene, noen tok bil. Alt var så utrolig almindelig. Og allikevel, bak alt sammen gikk et uhyggelig drama videre.
Stephanson trådte inn i vestibylen og lenet sig fremover skranken.
– Har De leid ut værelset allikevel? spurte han.
– Hvilket værelse?
– Det som dr. Wrangel har beordret avstengt.
Det gav et støt i portieren. Nesten forskrekket svarte han:
– Hvordan kan De tenke Dem muligheten av det!
Men for sikkerhets skyld så han på tavlen. Jo, nøklen hang der.
– Bare gå ut på gaten, sa Stephanson, det er lys i værelsene.
Da portieren kom inn igjen, kunde den ellers så flegmatiske mann ikke skjule en viss forvirring.
– De har rett, sa han, men jeg kan forsikre Dem om, at værelsene har vært avstengt hele tiden, og vi har ikke sloppet inn et eneste menneske.
| 85 |
