den ukjente var gått tilbake til værelset eller om han nå befant sig i den lille entréen mellem de to dørene.
Foreløbig var alt fullkomment stille innenfor.
Så hørte han endelig skritt i trappen. Det var Linzell som kom sammen med nattportieren. Linzell var ikke orientert, han trodde det var en eller annen forbryter som skulde knipes. Men han opfanget et tegn fra Stephanson og spurte ikke. Han rakte ham en liten håndveske, og fikk så et vink om å trekke sig tilbake.
Mens Stephanson åpnet vesken, hvisket nattportieren til ham.
– Jeg var ute på gaten igjen. Det er ikke lenger lys i vinduene.
Stephanson nikket. Han arbeidet fort og rutinert. Det tok ham bare tre minutter å åpne døren med de apparatene han fant i vesken. Det foregikk omtrent uten støi. Portieren så på med stigende forbauselse. Kanskje tenkte han: Hvor lite det nytter å låse dørene for dem som vil gjennem dem. Det er lett for forbryterne, og kanskje like lett for politiet. De kjemper med de samme våpen.
Stephanson satte lyset på i entréen. Den var tom.
Også døren inn til værelset var stengt innenfra. Den fremmede der inne hadde villet vinne tid. Stephanson måtte gjenta sitt kunstverk. Efter nye tre minutter stod han inne i værelset. Han skrudde lyset på. Det var ingen der.
Han hadde kanskje ventet å finne værelset i uorden, gjennemrotet, men det kunde slett ikke sees at det hadde vært noen her inne. Vinduene stod halvt på klem som vanlig i de ledige værelser. Døren inn til badet var stengt. For en almindelig forstand måtte det være en fullkommen gåte,
| 87 |
